Åsen Museum og Historielag

Eiendommen Hasselbakken ble utskilt fra Hove i 1898 og solgt til blikkenslager Albert Torkildsen (1854–1932). Han bygde bolighus i datidas stil, med veranda, store takutstikk og utskjæringer etter mønet. I bakgrunnen ser vi det særegne uthuset, som trolig rommet et blikkenslagerverksted.

Albert Torkildsen var født i Trondheim, men kom på nyåret 1863 til fosterforeldre i Råa ved Hammer her i Åsen. Der ble han fram til konfirmasjonen, senere reiste han tilbake til Trondheim. I 1884 giftet han seg i Vår Frue kirke med Karen Bergitte Hernes (1857–1936), født på Frosta og oppvokst i Trondheim.

De er her avbildet sammen med pleiedattera Alfhild Olsen (f. 1894) fra Trondheim. Alfhild bodde også i Hasselbakken sammen med sin første ektemann, emissær Theodor Sandvik. Som enke ble hun gift med Reidar Undlien.

Den gamle villaen i Hasselbakken ble revet på slutten av 1970-tallet, og et nytt bolighus reist like nedenfor.

Fotograf: Ukjent. Foto utlånt av Karen Andøl Faaren (Åsen Museum og Historielags fotosamling, ID 166-0037).

Omkring 1910 ble det bygd flere kraftverk langs Fossingelva. Det største av disse var Aasen Andelselektricitetsverk ved Vassfossen, satt i drift i 1912.

I boka Landbruk & elektricitet fra 1914 heter det: «Aasen Andelselektricitetsverk, Aasen, likestrømstrelederanlæg, 2X230 volt med to-kollektordynamo for 120 hk. turbine av svensk fabrikat, ca. 10 km. ledningsnet, samtlige installationer for ca. 30 gaarde med ca. 950 lamper, 15 motorer, 31 varmeapparater, 12 kokeplater, 18 strykejern etc.»

Disse to bildene er kopiert fra boka, og er blant ytterst få fotografier av kraftverket. Kraftstasjonen ble ødelagt av brann 22. april 1952 og ble ikke gjenoppbygd. Fortsatt vises sporene like nedenfor Vassfossen.

Les mer:

• Landbruk og elektricitet (1914), utgitt av Aktieselskapet Norsk Elektrisk & Brown Boveri, Kristiania.

På begynnelsen av 1890-tallet etablerte Johannes Lund fargeri på Elvheim her i Åsen. Bedriften eksisterte til 1956, og det gamle fargeribygget står fortsatt. Blant Lund-familiens etterlatte papirer fins en rekke fargeprøver fra produsenter i Tyskland og England, som Leopold Cassella, I.G. Farben-Industrie og L.B. Holliday.

Rosa og oransje er kanskje ikke de fargene folk flest forbinder med 1890-tallet, men dette var blant de fargestoffene Leopold Cassella & Co. i Frankfurt kunne skaffe til sine kunder på slutten av 1890-tallet. Fargene holder seg like godt etter mer enn 100 år. Dette var anilinfarger, kjemiske farger som fra 1860-tallet og framover erstattet de naturlige fargestoffene som tidligere var brukt.

Fargestoffene som ble brukt i Lunds fargeri på Elvheim ble for det meste innkjøpt fra Tyskland gjennom norske importører, som G. A. Hartmann, Keddel & Bommen og Otto Falkenberg A/S. En del ble også kjøpt fra andre fargere i landet.

«Aasen. Utsikt fra Skjelstadgrenna», fotografert av Einar Einarsen en gang i tida 1936–42.

Gjennom flere tiår på midten av 1900-tallet virket Einar Einarsen (1901–1998) som fotograf i Åsen. Blant motivene finner vi en lang rekke portretter, landskapsbilder (delvis til prospektkort) og gruppebilder fra konfirmasjoner og bryllup.

Einarsens fotosamling er overlatt til Åsen Museum og Historielag, og er i dag oppbevart hos Levanger Museum.

Severin Leangen (1881–1960) kom tidlig med i musikklivet i Åsen. I flere tiår var han aktiv i Åsen hornmusikklag, med klarinetten som sitt faste instrument. Klarinetten er tatt vare på, og er i dag i Åsen Museum og Historielags eie.

Brødrene Nils og Ellef var også aktive musikere, og sammen med flere jevnaldrende fra Leangsgrenda stiftet de i 1893 Leangen musikklag. Dette var en av forløperne til dagens Åsen hornmusikklag.

Bildet av Severin Leangen er tatt av Olaf Sødahl; utlånt av Johannes Naavik (Åsen Museum og Historielags fotosamling, ID 043-0136).

Brødrene Ole Martin Augdahl i Åsen og Odin Kastor Augdahl i Arendal brevvekslet jevnlig i mange år. I likhet med faren, kirkesanger Peder Olsen, hadde begge lærerutdannelse fra Klæbu seminar. Ole var en del år lærer på Gullberget skole her i Åsen, mens Odin fra 1885 hadde sitt virke på Arendals offentlige høiere almenskole.

Mer enn hundre av de brevene Odin sendte til Ole fra midten av 1920-tallet og fram til 1942 er bevart. Brødrene døde med et halvt års mellomrom i 1944; Ole 96 år gammel, Odin 91 år gammel.

Vi gjengir her Odins brev til Ole 17. desember 1933, ei jul som på flere måter ble annerledes enn tidligere år. Tre måneder hadde Ole mistet kona Sofie. Selv hadde nylig fratrådt sin stilling som kasserer i Aasen Sparebank, 76 år gammel. Dette ble første jul på 55 år hvor han ikke måtte arbeide med bankens årsregnskap. Stillingen som bankkasserer var overtatt av Ragnar Fiskvik.

 

---

«Arendal, 17. desember 1933.

Kjære Ole!

Vi har mottatt ditt brev av 13 ds. og dagen efter den store pakke med 2 par strømper til mig og en mengde ullgarn. Vi er rent skamfull over å motta så meget og er ganske rørt over at dere fortsetter og oprettholder tradisjonen fra den kjære Sofie. Det skulde dere ikke gjøre; det var så altfor snildt av henne å fortsette med dette gjennem så mange år, og nu [når] hun er borte burde dere ha holdt op. Men vi skjønner at tanken på henne er en medvirkende årsak, og i kjærlige og takknemlige tanker på henne sender vi eder vor beste takk. Dessverre blir det smått med gjengjeld fra vor side.

Tenk, at du i 55 år ikke har kunnet nyde en jul i fred og ro. Det må da føles rart denne jul ikke å være bundet til skrivebordet og protokollene. Du kommer vel til i søvne å fantasere om regnskapene og våkne i forskrekkelse fordi du ikke har begynt. Nu som du har god tid er det godt at du har radioen til underholdning og tidsfordriv og at du liker å høre på den. Vi bruker den også nokså meget, særlig efter aftensmaten. Gag er så flink til efter radiobladet eller avisene å finne ut høreverdig av programmene.

At Ragnar Fiskvik også gjennem sin mor er litt i slekt med oss var jeg på det rene med. Mor talte ofte om at hun og Johanna Hammer var tremenninger. Du og jeg er således firmenning med hans mor, Mette Hammer. Nærmere rede på slektskapsforbindelsen mellem Mor og Johanna Hammer har jeg dog ikke. Om Mor har talt derom så har jeg iallfall glemt det. Vor mormor, Mette Zakariasdatter Sæthe har da vært søskenbarn til Johannas mor eller far, men hvem det var vet jeg ikke. A propos Mormor: Du vet at en søster av henne var gift med Hans Lo og en annen søster med Haldor Reinaas, så at Rasmus Lo og Jon Holte samt Henrik Reinaas og Anne Marat Nestuen Vordal var Mors søskenbarn. En tredje søster var Marta Rendum, som var min gudmor og forærte mig mansjettskjorte til min konfirmasjon. Hun var like tykk og livlig som hennes mann, Per Rendum var tynn og stillferdig. Du vet at de som barnløse antok Mors søster Johanna som sin arving, og at hun blev gift med Nelius Holthe, som måtte gå fra gården.

I sin redegjørelse for Mors søsken har Far merkelig nok uteglemt broren Svend, opkallt efter sin farfar, og som døde som barn eller iallfall i ung alder. Vor søster Sofie blev opkalt etter disse to avdøde søsken av Mor (Johanna Sofie). Hvorvidt Svend eller Mor var eldst er jeg ikke sikekr på. Fars oplysninger om Mors slekt er meget knappe, især på hennes mors side, nemlig kun at Mormors far var Zakarias Sæthe. På hennes fars side begynner det med bestefaren Svend Jensen (skal det være Jonsen? Fars skrift i mitt eksemplar av optegnelsene er ikke ganske tydelig), som eide Østre Grenne, hvor hennes far blev født 1792. Hvad Morfars mor het oplyses ikke. Enken efter lensmann Andreas Grinde, men hvem Svend fikk Mellem Grenne, måtte jo være hans annen hustru siden Morfar var født på Østre Grenne. Denne Grenne gård er altså den oprinnelige slektsgård, som omfattet begge de nuværende gårder Østre Grenne. Efter Svend Grennes død – kanskje før – gikk formodentlig Østre Grenne til en bror av Morfar. Jeg husker godt Ragnhild Grenne, som vistnok var i slekt med Mor. Da Ragnhilds sønner Anton, Svend og Arn skrev sig Jonsen, het altså hennes mann Jon. Han var muligens bror av Morfar og kunde være opkaldt efter bestefaren Jon hvis Svend Jonsen er riktig skrivemåte (og ikke Svend Jensen). De felles navn Svend og Anton peker også i den retning. Du var jo eldre da vi flyttet fra Grenne, og da du stadig har hatt forholdet på nært hold, har du formodentlig greie på dette. Det var jo rimelig at Østre Grenne blev i slekten. Den østligste Grennegård må være utskilt og bebygget i nyere tid.

I lang tid har vi hatt et ualmindelig pent og rolig vær med klar himmel og nogle kuldegrader. Føret er skralt med et ganske tynt snelag, som bilene mishandler. Juleforberedelsene er på det nærmeste ferdig, huset rengjort og pusset og som julekost har Marie under arbeide sylte og en røkeskinke, litt bakning står igjen. Vi får ingen av barna i besøk og kommer i det hele til å tilbringe julen med oss selv. Nærmere jul sender vi eder en julehilsen, men sender allikevel nu fra oss alle tre de hjerteligste ønsker om en gledelig jul og et godt nyttår til eder alle og vor takk for den mottatte julehilsen.

Eders Odin.»

(Kilde: Åsen Museum og Historielags arkiv. 024/Da/001/035).

«Øvre Mossing, Aasen» står det på disse tegningene fra januar 1924. Den gamle låna på gården skulle totalrenoveres, og arkitekt Claus Hjelte stod for tegningene.

Vi viser her to av Hjeltes oppmålingstegninger av bygningen før ombygging: Plantegning av første etasje, og fasade mot nord. Tømmerkassen ble tatt ned og gjenreist på nye murer.

Ved gjenoppbygginga ble planløsningen noe endret. Kammerset på vestenden (mot høyre) ble tatt bort, og loftet over masstua (delen til venstre) ble satt i stand. Det hadde tidligere vært uinnredet og uten vinduer.

Kilde: Riksantikvaren, Oslo, topografisk arkiv, Åsen.

Dagens historie ligger nesten 450 år tilbake i tid, til tida omkring 1570. I Bergen levde på den tida presten Absalon Pedersson Beyer. Hans dagbok fra årene 1552–1572 er en av landets viktigste kilder til kultur- og sosialhistorie på 1500-tallet. Den 14. april 1571 hadde Absalon fått brev nordfra, fra hr. Nils på Alstahaug i Nordland. Hr. Nils fortalte om de opplevelsene en mann fra Åsen ved Trondheim hadde hatt jula før, blant annet båttur med et troll:

År 1571, 14. april.

Hr. Nils på Alstahaug [på Helgeland] skrev til meg, og jeg fikk hans brev denne dag. Blant annet skriver han at det var en bonde i et bygdelag som heter Åsen, ved Trondheim. Han begynte juledag å fare omkring til sine granner og drikke og forsømme prekenen. På den fjerde juledag kom han til en stue for å drikke, og da de alle var drukne, falt de alle hastelig i søvn. Og denne mann våknet opp, men de andre sov. Han stod straks opp, gikk ned til sjøen, skjøt ut en gammel båt, og et stykke åre tok han med seg.

Som han rodde med den, så han seg tilbake, og da så han et troll sittende uti skotten og styrte båten. Det hadde ikke noe hode, og det hadde et hull midt gjennem seg, der som brystet skulle være, så bonden kunne se midt gjennem det. Siden kom de til en høybod, en fjerdings vei fra gården, og der steg de i land. Der kom mange onde kompaner omkring bonden, og de ledet ham opp i høyboden. Da bonden kom der inn, da stod det et talglys og brente midt på golvet, liksom det var forgylt, og huset så ut som det hadde vært staselig prydet.

Disse kompaner sa til bonden at enten skulle han følge dem til helvetet og bli hos dem, eller han skulle gi dem en av sine lemmer. Og selv tilstod bonden at han hugg tre hugg med øksen til sin venstre hånd. I det fjerde hugg mistet han hånden like ovenfor tommelfingeren, men bonden vet ikke om det var han eller de andre onde kompaner som gjorde det (= som gav ham det fjerde hugget). Siden forsvant de onde, og om aftenen kom en kristen mann til ham og viste ham et lys som skulle ledsage ham hjem. Da for han den vei som alle mann gruer for. Da han kom hjem og hustruen bad ham være velkommen, sa han: «jeg vet ikke hvor vel jeg er kommen».

Da drog han stompen av sin vante. Da hans folk så det, ble de forferdet. Da begynte han først å blø. Så hentet de til ham Hr. Sjurd i Skogn. Han gav ham sakramentet. Og alt dette fornevnte har han bekjent for presten. Den andre dagen for hans folk etter hans farveg, som syntes uti snøen, til samme høybod. Der fant de øksen som var borte, og intet blod så de mer enn tre dråper. Det er alt sant. Fornevnte Hr. Nils skriver også at to bønder har skåret strupen ut på seg selv, og at to bønder ville flykte bort med en bonde som bor ved Reinsklosteret.

(Gjengitt etter Skogn Historie IV A, s. 390).

Originalteksten lyder:
Aprilis 1571 […] [14] Screff her Nils paa Alstahoug mig M: Absalon thil. fich ieg hans breff denne dag. Blant annitscriuer han at der var en bonde vdi it bygdelag hos Trondhiem heder Aasen, han begynte juledag at fare om kring til sine grander at dricke oc forsøme predigen Paa den fierde juledag kom han i en stuue at dricke oc der de alle vore druckne fulle de alle hasteligen vdi en søfn oc denne mand vagnede op, men de andre soffued stod strax op gick til søes, skød vd en gamel baatt oc itstycke aare tog han med sig, som han rodde der med, saa han sig til bage, der sad en trol sidendis vdiskuden oc styrde baaden, han hafde inted hofuid, oc hafde it hul mit igennom sig som brystid skulde vere saa at bonden saag hannom mit igennom. Siden komme de til een høbud en fierding vey fraa gaarden, der stege de i land, der kom mange onde kompaner om kring bonden, oc ledde honnom op i høbuden, der bonden kom der ind, da stod der it talgelius oc brende mit paa guluit lige som det vore forgylt, oc husitsaag vd som det hafde veritstatzligen prydit, desse companer sagde til bonden at han skulde enten fylge dennom til heluede oc bliue hos dennom, eller han skulde gifue dem een aff sine lemmer, oc sielff bestod bonden at han hug try hug med øxen til sin venstre hand, i det fierde hug miste han handen hart ofuen for tommelfingeren, men bonden ved icke om han heller de onde kompaner det giorde siden forsuandz de onde Oc mod afftenen kom en christen mand til honnom oc viste hannom et liussom schulde ledsage honnom hiem Da foer han den vey som alle mand grue for, Der han kom hiem oc hustruen bad honnom vere velkommen sagde han, ieg ved icke huor vel ieg er kommen, da drog han stompen aff sin vante, der hansfolch det saage blefue de forferdede, da begynte han først til at bløde, saa hente de til honnom her Siurd i Skogen som gaff honnom sacramentit, oc alt dette forne hauer hand for presten bekent. Anden dagen derefter gik hansfolch effter hans farweg, som siuntis vdisnøen til same høbud, der funde de haanden som var afhuggen oc liused som brende paa guluit men øxen var borte, oc inted blod saag de meere en tre dropper, dette er altsant. Scriffuer oc forne her Nils at to bønder har skorid struben vd paa dennom sielff Oc at to bønder vilde flyge bort med en bonde som boer hos Reinskløster.

(Kilde: http://www.bokselskap.no/wp-content/themes/bokselskap/tekster/pdf/absalonsdagbok.pdf)

Naaviks butikk på Vonheim (nå Bergsvedalen 1) i 1976. Helga Naavik ekspederer Johan Arnt Aavik. Anton Naavik etablerte butikken i 1910. Olav Naavik overtok forretningen etter sin far, og drev sammen med kona Helga i mange år. Butikkdrifta ble avsluttet med opphørssalg i juli–august 1976.

Foto utlånt av Johannes Naavik (Åsen Museum og Historielags fotoarkiv, ID 043-0257)

13. desember 1884 var det møte i «Aasens Herredsstyrelse» (kommunestyret). De hadde tre saker oppe til behandling:

1. Gjerder og grinder på den nye vegen mellom Vordalen og Åsen kirke. Gjerdene måtte begrenses så mye som mulig siden det brukte å hope seg opp snø på denne strekningen. Antallet grinder tvers over vegen måtte man prøve å begrense til tre (!).
2. Godtgjørelse til ordfører og overformyndere for skrivematerialer i året som hadde gått.
3. Lønn til kirketjener og ringer Arnt Klevtrø fra nyttår.

«Udskrift af Aasens Formandskabs Forhandlingsprotokol.

‘Aar 1884 den 13de Desember var Aasens Herredsstyrelse samlet til et Møde i Kommunelokalet. Samtlige Medlemmer med undtagelse af John Ringstad vare tilstede.

Til Behandling foretages:

1. I Henhold til Veidirektørens Skrivelse til Amtet af 16de Oktober d.A. og hans Konference med Formandskabet den 6te Dennes i Anledning Grindspørgsmaalet ved Veianlæget Vordal–Aasens Kirke foreligger Formandskabet Sagen den samlede Herredsstyrelse til Behandling.

I den Anledning fattedes følgende enstemmige Beslutning: Da det foreslaaede Gjerdehold i omhandlede Veistrækning, foruden at det falder temmelig kostbart, vil foraarsage et langt større Vinter-vedligeholdelsesarbeide, eftersom Strækningen er stærkt udsat for Sammenhobning af Sne ved Gjerderne, er det af Vigtighed for Herredsstyrelsen at søge Gjerdeholdet ved Siden af Veien saa meget som muligt undgaaet. Den vil derfor forpligte Kommunen til at indestaa for at ikke mere end 3 – tre – Grinde blive anbragte tverts over Veien i den omhandlede Strækning.

2. At bevilge Godtgjørelse til Følgende for Skrivematerialer for 1884.

Enstemmig besluttet

Til Ordføreren i Formandskabet bevilgedes Kr. 36.00
Til Ordføreren i Fattigkommissionen – – 50.00
Til Overformynderne tilsammen – – 16.00

3. Til Ringeren Arnt Klevtrø bevilges ham som Kirketjener og for Arbeide ved Opildning i Kirken indtil videre en aarlig Løn af Kr. 10.00, regnet fra 1te Januar 1885.’

Mødet hævet. (Underskrifter)

* * *

Udskriftens Rigtighed bekræftes.

Aasens Formandskab 16de Desbr. 1884.
P.O. Mæhre.»

(Kilde: Statsarkivet i Trondheim, Nordre Trondhjems amt: Za23, generalutskrifter Åsen 1884-1918)